Er det "lidelse" eller lidenskap?

Vi ler godt av oss selv og lurer på om vi har noen diagnose vi kan "skylde på" For hva er det som gjør at vi helg etter helg reiser fra hall til hall for å stille ut hund. For meg er det gleden av å lykkes sammen med min hund. Nå mine mål og få en kritikk fra dommeren som sier noe om hvor rasetypisk min hund er. Mine utstillings helger innebærer en god økt med forberedelser av pels før vi kan reise til hallen. Har vi tidlig oppmøte betyr dette at natte timene må tas i bruk, for å møe godt forberedt til utstillingen. Jeg opplever å stå ute å lufte hunden min på kvelden når det begynner å bli liv i byen og discotekene åpner dørene. Så klokken 03.00 er vi ut og lufter igjen og da møter vi de samme festdeltakerne på vei hjem i lystig humør med en burger i hånda. Det er i disse stunder, når jeg står der og venter på at Fido skal gjøre fra seg, for så å krysse fingrene for at det som kommer er i fin fast form, at jeg av og til tar meg i å tenke, hvor gikk det galt for meg...?

Helgene mine er stort sett avsatt til utstilling gjennom hele året, det vil med andre ord si at jeg må gi avkall på mye annet som finner sted i helgene. Familieselskap, bursdager, avsluttninger, dugnader osv. Og så slår det aldri feil, de store viktige utstillingene faller som regel på samme dag som det er andre viktige begivenheter. For de som ikke har denne lidelsen eller lidenskapen, så kan de ikke helt se formålet med å reise rundt for å stille en hund i noen få tilmålte minutter. Jeg måtte oppklare for venner som ikke har interessen for hund og utstilling, at det er ikke store verdifulle premier som er drivkraften, tvert i mot. Å stille ut hund går alltid med underskudd og kan koste mye penger. Da forstod de om enda mindre hvorfor jeg gjør dette helg etter helg!!! Men for meg er det så absolutt hvert hver krone.

Min drivkraft er gleden ved å lykkes sammen med min hund, møte gode venner og dele en felles interesse. Jeg liker utfordringer, det gjør meg skjerpet og fokusert. For meg ligger det mye forberedelser og trening bak hver hund. Etter snart 11 aktive år i utstillings ringen, har jeg fått endel erfaring og god rutine. Det er ikke alt vi kan lære og bli gode på ved bare å lese oss frem, men man lærer gjennom erfaring og opplevelser, som man kan velge og bruke videre i sitt arbeid med hund og utstilling.

Det ligger mye jobb, utfordringer, spenning, trening, skuffelser, gleder og seiere for å oppnå suksess i utstillings ringen. Etter så mange år, ser jeg at det er ingen tilfeldighet at det er de "samme gammle" som vinner hver gang!

I fra den spede begynnelse i utstillings ringen har jeg hørt om juks, at utstillere kjenner dommeren osv. Mine erfaringer er at dette ikke stemmer. Noe utstillere prøver seg i noen år, får det ikke helt til å gir seg. De som viser i ringen år etter år med gode resultater er de som har evnen og ønske om å lære, utvikle seg og ta med seg erfaringer. Så jeg har stor respekt og ser gode forbilder i de som jobber med og for rasen sin i flere ti år. De er god mentorer som vi bør se, respektere og lære av.

I utstillings ringen bedømmes hunden ut fra rasestandar. Det beskriver hvordan hunden skal være bygget, hvilke særtrekk som gjør den rasetypisk, bevegelser. pels osv. En handler som jeg gikk i læren hos sa til meg "Husk du konkurrerer ikke mot de andre hundene, dere konkurrerer opp mot rasestandar"

Man kan kjøpe seg en lovende hund, men det kreves erfaring og kunnskap for å få frem gode utstillings hunder. Noen egenskaper er medfødt hos hunden andre avhenger av hvodan handler har utnyttet og utviklet de rette trekkene ved hundens personlighet. For å få en god utstillings hund må det mentale og de eksteriøre egenskapene være på plass.

For meg er det viktig og motivere og stimulere hunden gjennom fysisk og psykisk trening.

Med min rase, er pelsen et viktig rase trekk. Her nytter det ikke med skipper tak før en utstilling. Sluntrer du unna her, kan du si farvel til utstillings pelsen. Husk at første inntrykk er svær viktig og det er av stor betydning hvordan hunden er stelt og forberedt, når det gjelder pressentasjonen i ringen for dommeren.

Det er viktig med kunnskap om sin rase. Se på de suksessrike utstillerne, det er ikke tilfeldig at de vinner. Ha realistiske forventninge. Hva har du lagt ned av tid i trening og pelsstell? Godt forarbeid er viktig. En god eller dårlig framvisning av hunden kan bety mye for hundens bedømmelse og plassering.

Når man er ringen skal man ikke glemme at dommeren har i oppgave å finne de hundene som etter hans/hennes mening skal ha best premiering. Skal din hund være blant de må du hele tiden vise frem din hunds fordeler og ikke svakheter. Pressenter hunden din på en måte som virker uanstrengt og sikker, det krever trening. Det du skal gjøre i ringen må være gjort så mange ganger at bevegelsene og måten å vise hunden på sitter så godt at du ikke behøver å tenke over hvordan det skal gjøres.

En god handler holder et øye på hunden og et på dommeren. I ringen kreves det fullt fokus.

Ha en sportslig oppførsel overfor dommer og dine medstillere. Vis respekt og ta hensyn. For min del vil jeg ha fullt fokus på min hund før jeg skal i ringen. Det kjenner de fleste til og tar hensyn til dette. Det samme gjelder når jeg er i ringen. Jeg er der for å gjøre en jobb sammen med hunden min. Prate kan vi gjøre når vi er ferdig i ringen, det er kjempe koselig. Vis hensyn og hold avstand til de hundene som står foran deg og bak deg. Det er en grei kjøre regel i ringen.

Jeg hører at det er "de store og berømte" som alltid vinner. Ikke glem at dette er oppdrettere som har holdt på i mange år. De har stor kunnskap og erfaring. Det ligger år med trening og erfaringer bak. Selv er jeg helt i "start gropen" og jeg er så takknemlig for at jeg får lære fra de erfarne oppdrettere og deres erfaringer etter 20-40 år i denne sporten. Oppdrettere som har ivaretatt sine raser gjennom flere tiår. Fremgang kommer ikke av seg selv!

Så for meg er dette en stor lidenskap, spør du min herlige famile av søsken, svigerinner, svogere, venner og kjente, så vil de kanskje svare at det er galskap!